Palmer Wine

På glasset skal vinen kjennes

Vinglass er så mangt, og mange glass må faktisk til for å få det beste ut av de edleste dråper. Vi tok en test av noen Pinot Noir-viner og en god Barolo i et utvalg rødvinsglass en sensommerkveld i godt selskap.

Marius Odland åpner hjemmet, Lars Heskjær åpner flaskene og jeg slikker meg rundt munnen. Et stort utvalg glass og flasker fyller bordet, og den turkise enhjørning på veggen kikker skrått ned på oss.

Lars stiller med seks viner og fem glass. En Louis Latour Bourgogne Pinot Noir 2014 (Burgund i Frankrike), en Roux Père & Fils Chassagne-Montrachet VV 2013 (Burgund i Frankrike), en Von Buhl Suez Spätburgunder VDP 2013 (Pfalz, Tyskland), en Tyler Pinot Noir Santa Barbara County 2014 (California, USA), en Louis Latour Chateau Corton Grancey Grand Cru 2008 (Burgund i Frankrike) og en Negro Barolo 2012 fra La Morra (Piemonte, Italia). Glassene vi skal teste ut er ett fra Salto og fire fra Riedel; et «smakeglass» (som tilsvarer det standard vinglasset de fleste har i kjøkkenskapet – et typisk bruksglass), i tillegg fire glass designet for å hente det beste ut av druene Syrah, Tempranillo, Pinot Noir old world (Europa) og Pinot Noir new world (for eksempel Australia og USA).

  • I Burgund bruker man kun Pinot Noir-druer, forteller Lars. Det er det eneste som gjelder! «Bourgognerne» har det samme forholdet til sine lokale druer, som andre geografiske forankrede og sertifiserte drikker, som for eksempel Champagne, Cognac og den italienske portvinen fra Porto.
  • Visste du for eksempel at druerankene er litt som oss mennesker, spør han? Vi blir jo bare bedre med årene vi også, ler han. Du kan for eksempel ikke kalle en Pinot Noir drueranke «gammel» før den er over 25. Når de bikker 35–40 er de ofte ganske stilige, og egner seg for lagring. Men selvsagt litt mindre produktive enn før, og trenger selskap fra noen mer ungdommelige typer for å holde vinmarkene i gang.

Vi begynner med en Louis Latour Bourgogne Pinot Noir 2014 i «smakeglass»:

Den oppleves som fruktig med innslag av kirsebær, markjordbær, og med et hint av bringebær i nesen. Den fremstår likevel som veldig tørr i munnen. Tanninene kommer tydelig frem.

  • Men den lukter nesten ingenting, påpeker jeg. To nikk rundt bordet.

I et «allround Syrah», som enkelt forklart ser ut som en litt større og høyere utgave av «smakeglasset», endrer den smått karakter. Den får en syrligere og mer fremtredende aroma, og fremstår som mørkere i glasset med tørre og jordlige smaker. Det er lite frukt i nesen.

I et «Tempranillo», som har en klokke formet mer som et lubbent cognacglass, popper det opp godbiter som lakris. Den blir litt mer søtlig, samtidig som tanninene kommer til sin rett. Jordlige og minerale aromaer, samt et rivende, lite sveip av alkohol fyller nesen.

I det neste glasset, et såkalt «Pinot Noir old world»-glass er åpningen litt videre enn sistnevnte. Den er også rund og god, men svinger ikke innover igjen ved munningen. Her kommer vinen bedre til sin rett. Den er rundere i nesen og har en anelse mindre sødme. Den har jordlige aromaer, og rund og fin fylde. Syrligheten kommer også frem, men med bedre balanse enn i forrige glass.

I det siste glasset, et «Pinot Noir new world», som har en mere tulipanformet åpning enn den rundere og åpne klokken på «old world», er lukten og smaken omtrent den samme: Ganske lik i nesen som «old world».

Fin tørrhet og lette tanniner med god balanse, kommenterer Marius.

  • Men er ikke smaken litt skarpere i denne, spør jeg. Kan det skylles den syltynne stetten, mon tro? Lars ler, og vi blir i alle fall enige om at det i alle fall gjør selve glasset litt mindre balansert enn «old world».

Neste vin til pers er en  Domaine Roux Pere & Fils Chassagne-Montrachet VV 2013.

I «smakeglasset» er den ganske aromatisk og frisk. Den lukter urter og jord. Et bittelite innslag av frukt. Den blir noe tørr og bitter i dette glasset.

  • Dette er egentlig en raritet, opplyser Lars, for Côte de Beaune, hvor vinen kommer fra, er egentlig en hvitvinsområde, og har noen av de høyeste prisene på markedet på sin Chardonnay.
  • Chardonnay er ikke helt min greie, skyter jeg inn. Jeg synes ofte de blir så seige og «oaky». Men det har kanskje med å gjøre at jeg har bodd i USA, og først ble introdusert til den amerikanske varianten?
  • Ja, du må ikke drikke amerikansk Chardonnay, men kjøpe den fra Burgund. Den er verdens beste!

I «Syrah»-glasset får Chassagne-Montrachet-en langt mer aroma og friskhet. Det lukter villkrydder og urter, jord og gummi. Litt sødme og tanniner i munnen er bare godt.

I «Tempranillo»-en får den et dypere preg med mer fruktighet og mørke bær og en viss spisshet i nesen. Urtene er der fremdeles.

  • Jo større glass, jo dypere farge, skyter Marius inn.

I «old world»-glasset får denne vinen bedre balanse, med en fin kombinasjon av fruktighet og tørrhet i bakkant, og mineralitet i nesen. Det lukter og smaker av frisk og fin frukt, og har en struktur med god syrlighet og behagelige tanniner.

Raritetsvinen fra hvitvinsdistriket mister litt karakter i «new world»-glasset. Det er akkurat som om den blir litt flatere, og man når ikke så langt inn i den som ved forrige glass. Den blir litt tørr og får kortere ettersmak. Aromaene er jordlige, og smaken søtere.

  • Den mangler litt «ping!» prøver jeg meg.
  • Haha, bruk gjerne den beskrivelsen i artikkelen, ler ekspertene.

Over til tyske Von Buhl Suez Spätburgunder VDP 2013.

  • Ja, nå er vi over i helt andre smakslandskaper, enes alle rundt bordet.
  • Dette synes jeg likevel er blant de beste rødvinene i Tyskland, sier Lars.
  • Tydelig franskinspirert, men med særpreg, skyter Marius inn.

I «smakeglasset» er denne vinen aromatisk og behagelig i nesen.

Det brenner litt på tungen av grønn pepper og urter, men er likevel sødmefylt, lett og frisk.

  • Kanskje ikke så kompleks som de franske vinene, men den er likevel veldig delikat, og en av mine favoritter så langt, smatter jeg, mens jeg drømmer om kantareller og vilt.
  • Den er for øvrig oppkalt etter åpningen av Suez-kanalen, der en hvit Riesling var offisiell drikkevare, tipser Lars.

I «Syrah»-glasset blir den tørrere i nesen, og alkoholen kommer mer fram.

Selve smaken blir også tørrere enn i smakeglasset, med en lett sødme og fruktighet i ettersmaken.

«Tempranillo»-en gir mer urtepreg i nesen. Litt uenighet rundt bordet om den mister litt av friskheten sin, eller derimot virker friskere i dette glasset. Men vi er enige om at den framstår som rundere.

I «old world»-glasset faller alt på plass: Behagelig og balansert duft og fruktighet. Fin friskhet og syre. Lett urtepreg. Alle elementene er godt integrert i vinen, og glasset får alle vinens egenskaper fint frem. Mmm, dette var godt!

I «new world» virker vinen tørrere og alkoholen står skarpere frem. Den mister litt piff og får en metallisk ettersmak.

  • Ja, det er akkurat som om de andre glassene fremhever enkelte av egenskapene til denne vinen, mens «old world»-glasset får frem alt det beste ved vinen, sier Marius og Lars.
  • «old world»-glasset er som en snill og kjærlig mor, mens «new world» er den strenge og kjølige storesøsteren, foreslår jeg.
  • Notér dét ned, samstemmer de.

Ferden går videre til USA, nærmere bestemt Santa Barbara i California, med vinen Tyler Pinot Noir Santa Barbara County 2014. Denne vinen er laget av produsenter som forholder seg til organisasjonen, IPOB: In Persuit of Balance, som jobber med å styrke bærekraftig vinproduksjon. I «smakeglasset» er vinen søtlig og krydret i nesen, med et lett etterslep av kirsebær og jordbær. Vinen har en svak

metallisk smak, med en lett tørrhet og en like lett struktur.

  • Vinene fra California er ofte litt mer vanndige enn europeiske viner, og har også ofte en lavere alkoholprosent, opplyses det fra Lars. California har et kjøligere klima, med lavere gjennomsnittstemperaturer, men særlig Pinot Noir og Chardonnay er populært i området.

I «Syrah»-glasset er den mer pepret i nesen og mister en del av det metalliske preget. Passe med tanniner i munnen. Fruktig, med en svak sødme i ettersmak.

«Tempranillo»-glasset gir en ny opplevelse:

  • Smaker det ikke litt som overmoden ost? spør Marius.
  • Å herregud, ja, sånn litt slimete ost som har ligget for lenge i papiret?, spør jeg.
  • Hva mer? Litt mindre pepper, og en tanke friskere?
  • Ja, og tørrheten er tilbake.

«Old word» gjør ikke saken bedre.

  • Nesten ikke «fat», kommenterer Lars.
  • Litt tam, her mister dén en del karakter, synes Marius. Men duftene er samstemte og velbalanserte påpeker han.

«New world»-glasset, som jo er designet for viner fra de yngre vinproduksjonslandene, som USA , ordner opp! Her kommer vinen langt bedre til sin rett. Den blir varmere, fruktigere og nennsomt krydret. Den blir både friskere og tørrere – i det hele tatt litt mer av alt. Et perfekt glass for en vin som denne.

Vi skal tilbake til Burgunder og Louis Latour med hans vellagrede, Chateau Corton Grancey Grand Cru 2008.

I «smakeglasset» får man assosiasjoner til velhengt kjøtt, smeltet smør, sopp, skogbunn, mørke frukter og syltetøy av skogsbær. Dette er nesten en litt «dyrisk» vin. Vi blir plutselig steinaldermennesker alle tre, og får lyst til å sette tenna i et digert bålstekt kjøttbein, tegne helleristninger og bo i huler. En nydelig vin, som appellerte til det primitive i oss, til tross for vinens kompleksitet. Merkelig nok blir vinen et hakk flatere og kjedeligere i «Syrah»-glasset. Den er fremdeles fruktig, men virker nesten litt for gammel – for lenge lagret.

  • Jeg tror vi kan enes om at «Syrah»-glass ikke er optimalt for Pinot Noir-druen, kommenterer enhjørningen tørt.

I «Tempranillo»-en er vi fremdeles i kjøtt-modus, men har litt for mye alkohol i nese og smak. Denne vinen trenger et glass som gir den «et ekstra gir», og dette er ikke ett av dem.

Med «old world»-glasset tar det seg opp: Nå får glasset bedre frem den fine tørrheten, og kompleksiteten i nesen med krydder, fruktighet og kjøtt. Den har her en lengre ettersmak med et lite kick av pepper i etterkant.

«New world» får fruktigheten enda bedre frem, både i nese og smak. Fin tørrhet og mindre ettersmak. Men av en eller annen grunn, var det altså det dagligdagse «smakeglasset» som satt vår fantasi i sving med denne vinen og apellerte til det animalske i oss.

Tilsutt, og endelig, rosinen i pølsa. Barolen som vi alle har ventet på ( i alle fall jeg!): Negro Barolo 2012 fra familiebedriften i Piemonte, som har drevet vinproduksjon siden 1670. Kan den leve opp til forventingene, mon tro?

Vi starter med «smakeglasset», og her blir det kjapt klart at dette ikke er fremtidig førstevalg av glass til denne vinen. Vinen er tørr og god, med smak av lakris og assosiasjoner til stall og treverk. Aromaen er floral, men litt spiss.

Tanninene kommer frem, men glasset gir vinen en litt kort ettersmak.

I «Syrah»-glasset er den fremdeles en tanke tørr og flat, men med en tanke mer sødme i nesen. Roser, fioler, amerikansk harwood og mahogny-trær spretter imidlertid opp, og aromaen fremstår som bedre samstemt.

«Tempranillo» ødelegger deretter litt for stigningskurven i vinsmakingsrunden vår. Det virker som om glasset saboterer litt av balansen, selv om vinen har lengre ettersmak nå.Vi likte ikke alkoholpreget i nesten, men smakene av lakris, jord og tre er mykere og rundere.

«Old world» demper treverket, og pusher frem det fruktige – som også varer lengre. Nå er duften mindre alkoholpreget, og mer behagelig. Glasset får frem kompleksiteten i vinen, har en mer dempet tørrhet og behagelige tanniner.

Også «new world»-glasset fortjener en skvett Barolo på en torsdagskveld. Selv om alkoholen kommer mer frem her enn i det forrige glasset, får vinen en smakfull tørrhet i dette glasset. Treverket skyller igjen inn på stranda, sødmen kommer frem, solen skinner enda, og kvelden og ettersmaken er lang.

 

Related Posts